Erfaringer fra den introvertes tid

Publisert 09.03.2022

«Jeg priser meg heldig som har opplevd nedstenging». Er det greit å si, eller?

Jeg må bare ta sjansen. «Nesten halvparten av norske studenter sliter med alvorlige psykiske plager, mange skader seg selv, og over halvparten føler seg ensomme,» skriver media etter fjorårets studenthelseundersøkelse (SHoT-21). Men hvordan har de det egentlig, da? Og hvordan har den andre halvparten det?

Jeg er studentambassadør i In My Experience (IME). Vi samler inn erfaringer fra studenter i Trondheim og ønsker å fortelle, heller enn å telle. Der skriver studentene om at de under pandemien har fått mer tid og rom til seg selv, blitt bedre kjent med den de er, og klart å ta valg som har gjort tilværelsen og selvfølelsen bedre. Det er kanskje for kjedelig til å nå overskriftene i media?

Jeg gjorde et drastisk valg da samfunnet var stengt. Jeg sa adjø til store deler av nettverket mitt. Den tvungne avstanden regjeringa innførte hadde vist seg å være veldig bra for meg.

Underlig nok begynte jeg å føle meg gladere og friere da jeg måtte holde fysisk avstand i mars 2020. Forholdet med kjæresten min var helt nytt, og jeg åpnet meg om miljøet jeg hadde vært en del av tidligere. Mens jeg fortalte, ble etter hvert ingen tvil om at det var på tide å gå nye veier. Jeg fikk en gryende følelse av å velge meg selv.

Noen måneder senere var jeg i full gang med å lese både nye og gamle fag for å få flere karakterpoeng. Akkurat hvilke studier jeg ønsker meg har det tatt lang tid å fundere på fordi det bokstavelig talt har vært som å få øynene opp for verden. Og for en verden! Den er jammen bra stygg og fin på samme tid! På hvilken måte kan jeg bidra?

Jeg kjenner folk som sier at de nesten rev tapetet av veggen i frustrasjon og mangel på sosial kontakt. Men var ikke hjemmekontor til fordel for de introverte? Vi som sliter med å skjule smilet når vi «må» holde oss inne og «dessverre» avlyse «den heidundrende» helga? Joda, jeg er en sånn som aner dyp ro og tilfredshet i mitt eget selskap med en kanne rooibos og noe sakprosa. «Herrefred, nå kan jeg endelig få konsentrert meg!»

I tillegg hadde jeg et lite avgiftningsprosjekt hva angår sosiale medier. Jeg sletta Instagram helt og tvang meg selv til å observere refleksen om å plukke opp telefonen. I starten var det flaut å bli bevisst hvor ofte jeg grep etter den. Så kom en følelse jeg ikke hadde kjent på siden nittitallet. Følelsen heter «jeg vet ikke hva jeg skal finne på». Den er tom, deilig og avbrytes av jevne bølger med tiltak, kan jeg melde. Men den nittitallsroen … sukk, teknologigigantene kan bare prøve å ta den fra meg!

Korona har gjort meg både tydeligere på hva jeg vil og mer handlekraftig. Foreløpig har jeg 2,8 flere skolepoeng enn for et år siden. Til sommeren skal jeg få enda flere. Jeg vet at covid-19 har hatt katastrofale følger over hele jorden, men noen av oss har fått en nødvendig pause. Jeg tror vi er mange mennesker som nå vil kjenne mere trygghet i hva som er viktig for oss. Hva gidder vi å bekymre oss for, og hvor heldige er ikke vi som trekker pusten akkurat nå? Vi er jo her! Hvordan skal vi bidra?

De sosiale verdiene våre tok en underlig og selvopptatt vending da sosiale medier kom. Men nå, likes du liksom, skal vi ikke heller ta vare på hverandre? Det skal i alle fall være mitt fokus post korona.